Hver fjerde 11åring har gått på slankekur

Nå viser en dansk undersøkelse at hver fjerde 11-åring har gått på slankekur. Hjelp, hva skjer? 11åringer skal jo ikke tenke på det i hele tatt. For det første er de i vekstfasen noe som betyr at kroppen er langt fra symetrisk og ferdig utviklet sånn de skal bli, mange har fortsatt mye av det såkalte "valpefettet" igjen, de trenger energi for å utvikle seg optimalt, utseende skal ikke være en så stor del av 11åringers tankesett at de i hele tatt skal tenke på å slanke seg. De skal leke og ha det gøy, spise godteri og løpe rundt som gale i friminuttene. Ikke gå med moteklær og diskutere dietter med hverandre.
Det er jo noe som er fullstendig galt når det blir sånn, men det er jo ikke rart når media legger opp til at også barn skal se bra ut hele tiden. Og når jeg tenker meg om; da jeg var 11 år så hadde jeg vel aldri gått på en slankekur; MEN jeg var misfornøyd med lårene mine, syntes jeg var for tykk, ville helst slanke meg og syntes jeg var stygg. Noe av bidraget fikk jeg fra folk i klassen som også kalte meg feit, så det understrekte vel bare det jeg allerede tenkte selv. Jeg vet ikke hva som kom først av mine egne tanker eller kommentarer, men jeg tror uansett at jeg ville følt meg for tykk i den alderen. Jeg var vel innerst inne ganske fornøyd med meg selv, men jeg turte ikke være det siden jeg ikke var supertynn og kjempepen. Jeg var ikke sånn som modellene i ukebladene, og derfor kunne jeg jo ikke være fornøyd. Og denne tvilen ble til en virkelighet da jeg fikk høre det fra andre også. Jeg tenker at alle unger får et inntrykk av at alle skal være like og perfekte. Og det er ikke ungenes feil i det hele tatt; de følger jo bare massen og gjør som alle andre gjør og sier.

Så huff nei. Ved første øyekast virket 11 år så lite, og det er det jo også, men for meg var det hvertfall en realitet. Kroppspresset er enormt allerede i den alderen. Jeg er kjempeglad for at jeg gikk i klasse med bare to jenter til på den tiden, og ingen av oss var vel spesielt supertrendy (hehe), men sånn skal det også være. Barn er barn, og de trenger ikke voksenproblemer!

Les artikkel på: http://www.tv2.no/gmn/hver-fjerde-11aaring-har-gaatt-paa-slankekur-3787590.html

Tilbakeblikk

Har sett litt på starten av bloggen min og gamle innlegg, og det har jammen meg skjedd en forandring. Nå er det 3,5år siden jeg startet bloggen, og jeg ser jo at det er ganske mange faser jeg har vært gjennom. Det er ganske mange ganger jeg har innlegg med tema som "nå er det siste gangen jeg overspiser", "nå skal det skje en forandring", "nå går alt rett i dass" og "denne dagen har vært helt forferdelig". Men jeg ser osgå at variasjonen var mye, mye, mye større tidlig i bloggen enn senere. Da var en dag perfekt, og den neste helt forferdelig. Så kunne jeg bestemme meg for å endre alt, før jeg dagen etter bare ville ha det som ting var. Etter som årene går ser jeg jo at ting er mer stabilt, og innleggene hvor jeg nærmest gir opp er ikke å finne. Det tyder jo på at ting har blitt bedre. Og tidligere var innelggene også om hvordan den og den dagen hadde vært, nå er det mer hvordan ting var da og hva jeg har tenkt i ettertid.

En ting jeg alltid har hatt fokus på er at dette ikke skal være en blogg som skal trigge til spiseforstyrrelser. Selvfølgelig kan det hende at det trigger for noen når de leser om det, og noen av de gamle innleggene er kanskje litt oppfordrende på noen måter. Jeg synes alt for mange blogger om spiseforstyrrelser bare gjør ting værre for de som leser og mange legger ut både bilder, hvor mye/lite de spiser, vekt osv, som jeg mener er noe man helst bør unngå i de fleste tilfeller. Dette fordi dette er noe av de leserne av bloggen kanskje henger seg mest opp i og vil prøve å etterligne. Nå tenker jeg også at dette er anderledes for de som skriver om anoreksi/bulimi enn tvangsspising. Jeg skrev ikke blogg da jeg slet med anoreksi, og jeg tenker nok at om jeg hadde gjort det så hadde den nok sett helt anderledes ut enn den gjør nå. Nesten så jeg angrer på at jeg ikke gjorde det, for det kunne vært lærerikt å lese om det nå. Mye jeg ikke husker, og mange tankemåter jeg har glemt når jeg skal prøve å gjengi det i innlegg nå.

Jeg håper at om noen leser bloggen nå at de ser at det går an å bli bedre. Leser man innleggene mine fra det første året, så ser man at jeg var ganske så langt nede mange ganger. Og det er jo bare det jeg har skrevet på bloggen...Og jeg har også alltid oppfordret de som sliter med spiseforstyrrelser om å oppsøke hjelp. Ja, man kan klare seg uten, men hvorfor skal man det når man kan få det lettere og bli frisk raskere med hjelp? Og jeg tror også at om man har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse, så er det vanskelig å bli frisk helt av seg selv, rett og slett fordi man må endre måte å tenke på, noe man må få innputt fra utenfra.

Jeg har også hatt noen "forstå-seg-på-innlegg", men da er det mine meninger jeg skriver om; det er ikke sikkert at det stemmer for andre. Det er viktig å tenke på at selv om jeg har følt sånn og sånn, og tenkt sånn og sånn, så kan jo andre ha det helt motsatt.

Og ser man tilbake er det også en drøss av utydelige innlegg som kan være vanskelige å forstå; kanskje også dette. Ting gir mening for meg når jeg skriver det, så da kan det virke utydelig for andre. Jaja, sånn er det. Men ja; er du en av de som sliter med spiseforstyrrelser og vil bli frisk, så kan man enkelt ved å lese i bloggen se at det er fullt mulig å bli det....selv om det svinger...du gir opp...du endrer kostholdet helt....du trener...du trener ikke...du er glad...du er trist...ja, uansett!

Å leve mot sin egen virkelighet; å bli frisk fra anoreksi

Å bli frisk fra spiseforstyrrelser vil si at man må leve motsatt av alt man tror er sant. Hele den verdenen og virkeligheten man har bygd seg opp må gjenoppbygges; på en ny måte. Alt må endres. Hva man gjør, hva man tenker, hva man føler; alt! Man må leve mot sin egen virkelighet og bare stole på at det alle andre sier faktisk er sant.

Da jeg var syk med anoreksi var det akkurat sånn. Jeg trodde helt ærlig at jeg la på meg 1 kg av en bit sjokolade, jeg trodde jeg ble tykk over natten om jeg spiste ei brødskive for mye, og jeg trodde at alle som ville servere meg noe usunt bare gjorde det fordi de ville at jeg skulle bli feit. Jeg trodde at om jeg ikke trente bort alle kalorier jeg spiste så ville jeg jo gå i overskudd og legge på meg, jeg trodde at all mat ville gjøre det den kunne for å gjøre akkurat meg feit, og jeg trodde jeg var mye feitere enn alle andre rundt meg. Jeg var helt sikker på at om jeg ikke fortsatte mitt strenge regime så ville alt gå galt, jeg trodde dette var det beste for meg, og jeg følte jeg fortjente å ha det som jeg hadde det.

Nå var det jo ikke sånn at disse tankene kom over natten. Dette var en sannhet jeg hadde bygd meg opp over lang tid, og når man tenker at det er sånn så lenge, så blir det sant i mine øyne. Jeg visste jo helt innerst inne at det ikke stemte jeg også, men jeg klarte ikke helt å tro på det. En stemme i hodet klarte å overbevise meg hver dag om at det var dette jeg måtte leve etter. Og jo mer jeg levde sånn; spiste minimalt og trente kjempemye, jo mer trodde jeg på det. Man komme rinn i en ond sirkel hvor alt det vonde bare forsterker det vonde, og man blir mer og mer overbevist når tiden går.

Så hvordan komme seg ut?

Som en motpart for stemmen i hodet som er din egen sannhet, så har man jo tusenvis av mennesker rundt seg som prøver å overtale en om det motsatte. Jeg hadde familie, venner, kjæreste og trenere som alle tilslutt klarte å få meg til å innse at det jeg holdt på med var totalt usunt og farlig. Jeg hadde perioder da jeg trodde at også de nærmeste bare ville at jeg skulle ha det verre, og jeg var sikker på at de lurte meg når de sa at jeg var syk og måtte endre på hvordan jeg levde. Men det er vel sånn som med den sannheten jeg hadde bygd meg opp og forsterket over tid selv, at det andre sa til meg også begynte å føles som noe som ikke var helt på trynet.

Jeg måtte tilslutt bare stole på at det alle andre sa faktisk stemte og at det var jeg som tenkte rart og hadde vrangforestillinger av virkeligheten. Det var vondt å innse at alt det arbeidet jeg hadde lagt ned med å nå X-antall kilo, all treningen, alt slitet, alle de våkne nettene, all frykten for å dø og all den maten jeg hadde ofret; var helt bortkastet! Jeg hadde ikke trengt å leve sånn det året jeg hadde gjort, for det var ikke det som var bra. Jeg hadde gjort meg selv syk. Og nå skulle jeg plutselig gå tilbake til sånn ting var før. Det virket jo helt teit å skulle leve sånn jeg gjorde før; det var jo en grunn til at jeg ville endre det.

Og nå er vel ikke ting som det var før. Det blir det nok aldri, rett og slett fordi jeg er mange erfaringer rikere, har blitt noen år eldre, sitter inne med en helt annen kunnskap og ser helt annerledes på livet. Men jeg tror kanskje likevel at tross mye slit og vonde tider, så har jeg vokst veldig som person, og jeg tenker jeg er mye bedre rustet nå til å takle motgang. Alle har tunge perioder i løpet av livet, og jeg har kanskje allerede hatt en av mine verste. Og det er både gode og vonde hendelser som former den man er, og alt er jo en del av det man så fint kaller livet.  

At jeg nå har en helt annen oppfatning av hvordan virkeligheten er, er helt sikkert. Veien dit har vært lang og hard, men det har også vært en stor opplevelse på godt og vondt...

2 dager til eksamen...

og jeg har vel hatt min beste eksamensperiode noen sinne. Har lest bra hver dag og ikke hatt noe tull for å si det på den måten. Ingen overspising, ingen underspising (kan man kalle det det?) men mye sunn og god mat som har gitt meg energi til å jobbe. Nå må man jo unne seg litt sjokolade når man sliter sånn hele dagen også, men ikke hver dag og ikke så mye hver gang. Høres lett ut for noen, men dette har jo vært et problem før, og noe så enkelt som det er ganske stort å få til når man har slitt med det såpass lenge og såpass mye. Føler meg ikke sliten til tross for lange dager med eksamensøving nå heller. Tja, nå har jeg jo ikke nipugget fra morgen til kveld, men jeg har jobbet godt og fått gjort mye i løpet av en dag til tross for endel pauser. Merker jeg sliter med å konsentrere meg over lengre tid, og den egenskapen har forsvunnet en gang i løpet av videregående. Jaja, men er det ikke i pausene man bearbeider stoffet? Så nå må jeg bare holde tampen oppe, så kan jeg si "Hei" til livet igjen på onsdag klokken 15.00! Gleder meg!! Skal prøve å skrive mer på bloggen når eksamensstresset har lagt seg :)

Lykke til på de eksamenene du evt må ha i vår!

Jeg vil trene!

Endelig begynner kroppen min å innstille seg på at den skal trene hver dag. Merker at om jeg ikke trener så kribler det i kroppen og jeg får ikke roet meg ned før jeg får gjort i hvertfall noe bevegelse. Det er ikke alltid så mye som skal til, og jeg trener vel ikke hver eneste dag heller. Jeg merker imidlertid godt at etter en dag uten trening, så vil jeg trene igjen, og det er utrolig digg! Det er jo sånn det bør være; at treningen ikke er noe slit, men noe man lengter etter å gjøre. Så gjelder det å finne balansen mellom at trening er gøy og lystbetont også, og at jeg ikke føler at jeg må trene hver dag.

Det er vel også litt spesielt nå i eksamensperioden at da blir lysten til å gjøre alt annet enn å lese ganske stor. Så da blir det trening hver dag, men når man sitter på rompa og leser hele dagen så trenger man hvertfall en liten luftetur. Det hjelper jo også til med å få litt mer struktur på dagen. Så det anbefaler jeg virkelig. De siste årene har mye eksamenslesingstid blitt sløst bort på grunn av problemer med spising og dårlig konsentrasjon, og mitt tips til de som kjenner seg igjen i det er å lage seg en timeplan selv med både tid til pauser, måltider, trening, TV-titting, cafebesøk osv. Man trenger litt avkobling, og det er lettere å ta seg pause om det er satt av rom for det i planen.
I går byttet jeg pigger på skistavene mine om til rulleskipigger, så i dag skal rulleskiene prøves for første gang i denne sesongen. Det var jo 1.mai i går, og fra da begynner en ny sesong og ei ny treningsdagbok tas i bruk!
Lykke til med eksamen de som holder på med det! Igjen; gi deg selv lov til å ta pauser med god sammvittighet. Ikke ta pause og tenk at nå burde jeg lest; er det pause så er det pause. Dra ut på trening, og heller tenk på hvor mye godt treningen gjør for deg. Du samler krefter og får mer energi til å lese, samtidig som hjernen får en pause til å bearbeide det stoffet du har jobbet med.

Kom deg ut i finværet!

Er det noe som hjelper for både humør og energinivå, så er det sol. Så er det like fint vær der du er som her i Bergen så kom deg ut og fyll på med god energi til kroppen :) Gå en tur, sitt i solveggen eller spill fotball med venner; gjør det du føler for med tanke på din form og humør akkurat i dag (og i morgen, og i overimorgen...)

Har du spist for mye i dag?

Å endelig få helg har ofte betydd mye spising for meg. Og jeg kan ikke si jeg savner den tiden. For når det var helg, da var det lov å spise alt man kom over. Eller ofte kunne jeg vel legge store planer over alt jeg skulle få gjort av både det ene og det andre, så ble jeg så stressa at jeg overspiste istedet. Ja, for hadde jeg mange ting å tenke på å gjøre, så var det godt å bare kunne spise seg stappmett for å ha en unnskyldning for ikke å gjøre noe av det.

Så har du kanskje spist for mye i dag og tenker at alt er kjørt og at nå kan du bare fortsette resten av kvelden? Løpet er ikke kjørt, og stopper du NÅ kan du bli ganske opplagt og god form i løpet av natten. Det er ganske stor forskjell på å spise til man legger seg, og på å spise til noen timer før man legger seg. Man føler seg mye bedre dagen etterpå om det ikke har pågått til du ligger i senga, og her snakker jeg av erfaring. Ja, man føler seg elendig, men man får kanskje gjort litt mer dagen etterpå, og magen kommer seg mye raskere. Det er hvertfall sånn det har vært for meg. Og har det gått "galt" nå; drikk litt vann, gå en kort tur ut, finn på noe som du må bruke hendene til sånn at du ikke får til å spise samtidig. Det er ofte enkle ting som hjelper. Og klarer du det en times tid så kan man bare legge seg. Ofte forsvinner trangen til å overspise når man legger seg; og det er hvertfall lettere å ikke overspise siden veien til kjøleskapet og maten er litt lengere om man er i pysjen med nypusset tenner og i sovemodus.